Veibygging – en farse…

Dette innlegget er fremprovosert av en leder i Stavanger Aftenblad om veiutbygging på E39 i Sandnes og Stavanger samt RV45 gjennom Dirdal. Link til leder: SA leder

Poenget er godt, og i mange tilfeller er dette nødvendig. Først kjenne vondt, så kjenne godt. Men; det er altfor ofte her i Norge at vi bygger etter molboprinsipper. De nevnte eksemplene dine er ok for E39 sin del. Der er vi nødt til å flikke på allerede eksisterende vei. En falitterklæring i seg selv, da vi for ørten år siden kunne bygget 4 felt forbi Ålgård fordi vi vet at det vil komme. Dette er bare utsetting av en utvikling vi vet om.

Når det gjelder Dirdal, så er jeg mildt sagt overrasket. At ingeniører kan sitte og forsvare at en skal stenge ned veien i en lang periode for å flikke på en allerede håpløs veistrekning er latterlig. Her er det kun en ting som duger; et hull til høyre i det allerede eksisterende hullet som ender ut oppe på myra en plass. Alt annet er krampetrekninger! Det vil få trafikken vekk fra de idyllisk plasserte husene ved fjorden, og det vil ihvertfall ikke bli rasutsatt. Så snakker en penger… Ja, det er vesentlig dyrere å borre et hull en å fylle på noe masse. Har en da tenkt den økonomiske konsekvensen for lokal næring ved å stenge ned? Her tenker en at så lenge myndighetene ikke svir med ekstra kostnader, så er det likegyldig hvordan det svir for lokal industri. Kynisk…

Vi har en håpløs rundkjøring friskt i minne på Stangeland der en overivrig ingeniør skulle hatt sparken etter i det hele tatt å foreslå noe slikt på bekostning av et toplanskryss. Nå burde en eller annen i planleggingen i Dirdal også få en skrape. Her må et klokt hode komme inn og gjøre helomvending og bli helt i lokalsamfunnet i Dirdal!

Og det stopper ikke der. Vi har flere veiprosjekter i lokalmiljøet bare i Sandnes som kommer til å komme som en verkebyll på et eller annet tidspunkt. Vi snakker Gandsfjord bru, og en ny ringvei for Svilandsutbyggingen. Her burde arbeidet vært igang for lenge siden slik at den planlagte utbyggingen på Dale og Sandnes Øst har infrastrukturen på plass før den faktiske bebyggelse kommer. Tunnell fra Paradisskaret på Litsi til Aspervika med bru over Gandsfjorden. Fra samme kryss på Lutsi ny ringvei under Haga og Alsnes som ender opp ved Velde på Sviland og går videre til bomstasjonen på Figgjo og møter den nye 4-felten sørover E39. Da er vi forberedt på den urbyggingen som kommer både av privat og næringskarakter på Sviland.

Og så må vi lære av Sveits og låne en borremaskin som lager stort nok hull med en gang til 4 felt, og som gjør jobben mye raskere enn norske enteprenører med hammer og meisel. Noe svartmalt, men det må da være mulig å gjøre dette noe mer kostnadseffektivt?

Da gjenstår det bare å ønske lykke til med lokal veiplanlegging. Imens får vi bare ha det vondt, for vi skal visst få det godt en gang…

Formidabel livskrise!

Mange opplever kriser i sitt liv, jeg er midt oppi en av de store…

Det strømmer flyktninger til landet, Sandnes Kirkelige Fellesråd har mistet om dømmet på grunn av sn fobi lot homofile ansatte. Israel og Palestina er fortsatt i strupen på hverandre, Putin rasler med sablene.

Det er ikke måte på kriser rundt om i verden. Selv har jeg også opplevd noen kriser de siste årene med diagnoser i hytte og pinadøgevær, samt en liten justering av rørleggeranlegget fra hovedpumpa. Men; nå er krisen der igjen!

Gikk på vekta i dag og fikk sjokk! Den viste 99,9 kilo! Min identitet som medlem av 100 klubben var borte! Heldigvis tok jeg en kontrollveiing, og fikk den opp i 100,1 (da hadde jeg brillene på…) Nå står jeg foran en massiv jobb med matinntak for å unngå identitetskrise, men må samtidig tenke på alle diagnoser som ikke tåler altslags mat.

Ja livet er hardt med alvorlige kriser…

Tøffelen

Kjære Onkel Politi…

Attachment.png

for det er vel du som er selveste poltimester Bastian?

(Innlegg sendt Anders Anundsen 3. November 2015)

Jeg er på ferie i Spania. Der har jeg vært mange ganger og alltid facinert meg over hvor synlig politiet er i dette landet. Du går omtrent ikke et kvartal før du treffer på en Policia Local. Og kjører du bil og beveger deg litt ut i provinsene treffer du garantert på en bil med Policia Municipal eller Guardia Civil. Og er du riktig uheldig, så dumper du oppi Guerpo Nacional de Policia, men da håper jeg du har rent mel i posen for de er ikke å krangle med…

Så til moder Norge. Hvor er politiet? Virkeligheten er definitivt anderledes i Norge. Synligheten skal jeg ikke kommentere, og historier om avvisning av utrykning på grunn av ressurser hører vi stadig vekk. Jeg skriver imidlertid ikke for å klage, men for å komme med mitt forslag. Kanskje noen av deres folk allerede har tenkt tanken, men her kommer det altså fra en lekmann. Hva med å lage noe lignende i Norge? Trenger ikke være helt likt, men noe i samme retning. Her er noen innspill:

Lokalpoliti – eller et litt kulere navn om du vil. Lag en kortere utdanning/skolering for denne gruppen. Jeg ser for meg samarbeid med dagens vekterfirma og parkeringsvakter som får hevet kompetanse, utvidede fullmakter og samme uniformering som ordinært politi. Dog med andre merker og distinksjoner. Ser typisk for meg dette som vandrende politi blant publikum på kjøpesenter, i gater, på konserter og andre arrangementer. Vil gjerne ha disse skolert og tilsatt med tanke på forbygging, godt humør, god tålmodighet og glimt i øyet. Førsterekken til Norges politi som er synlig i stort omfang og som har kort vei til eventuell støtte av regionspoliti.

Regionspoliti – eller et enda kulere navn om du vil. Her snakker vi noenlunde om dagens politi med oppgaver som etterforskning, trafikkontroller, utrykning etc. Dette trengs det ikke gjøres så mye med, da det er velfungerende allerede. Poenget er at disse vil få frigitt masse tid på småting som Lokalpolitiet avverger og tar seg av. Samme uniformering, og kort vei til bevæpning om det trengs.

Noregs Marshalls – de tøffe gutta. Dette kunne også vært en ny gruppe som hvert regionskontor har noen av. Fast bevæpning, patruljerende og kort lunte for involvering. Disse bør være eliten (før spesialstyrkene) og ha vett nok og kunnskap nok til å takle enhver situasjon med hjelp av de underliggende ressursene som regionspoliti og lokalpoliti vil kunne bidra med.

Sånn, her har du fasiten for mer synlig politi i Norge uten de store kostnader da mye av personellet allerede er i tilsvarende funksjon, men synligheten hadde blitt vesentlig bedre. Ta gjerne kontakt når det skal implementeres, jeg har mye billigere konsulenthonorar enn det dere bruker i dag.

Torstein Skretting

Et flaut vedtak i DNK i Sandnes

Flaut…

Det er den beste beskrivelsen på egen egoistisk følelse etter Sandnes Kirkelige Fellesråd sitt vedtak tirsdag 13. Oktober 2015. Det føles flaut å være ansatt her nå. Jeg beklager vedtaket, og tar avstand fra den praksisen som nå er vedtatt. Og det er nå det begynner å bli vanskelig…

Som ansatt skal jeg være lojal til min arbeidsgiver og dens vedtak. Det er udiskutabelt. Likevel trenger jeg ikke like det. Jeg vil bare fosøke å sette noen ord på at det er vanskelig for noen av oss å skulle representere en arbeidsgiver som til de grader fortar tidenes overtramp. Det gjør vondt å lese all hetsen av en arbeidsplass som jeg selv betegner som noe av det mest meningsfulle jeg har gjort i mitt liv, og som forvalter et mandat som er unikt. Vi skal vinne mennesker for Guds rike, møte folk i gleder og sorger og treffe folk i kriser og nød. Og så feiler vi totalt!

Argumentasjonen fra begge sider er gode. Derfor vil jeg ikke henge ut noen av partene. Jeg forstår teologene og de dilemma som presenteres. Og jeg forstår dem som ønsker fullt innpass i kirkens rekker. Jeg blir bare av og til deprimert av retorikk og den splid og avstand som dette medfører. Sandnes Kirkelige Fellesråd har satt seg selv på norgeskartet ved et slikt vedtak, og vi har selv nå tatt et godt skritt bakover i forhold til resten av landet.

Jeg har tidligere reflektert rundt alle utmeldingene som kom i forkant av valget som følge av samme strid. Der stiller jeg meg undrende. Hvorfor melde seg ut når det kun er som medlem du kan gjøre noe med dette? Her er jeg mer på nett med de kloke hoder som nå i etterkant oppfordrer til å melde seg inn i Den Norske Kirke. Som medlem kan du være med og prege kirken for fremtiden, det er slik demokratiet er ment å fungere også i kirken.

Selv har jeg tatt et klart standpunkt for at alle skal være velkommen i kirken. Jeg er ingen teolog, men er nok mer en naiv og selvreflekterende guttunge. For meg er det så enkelt at jeg hviler meg på 1. Korinterbrev 13.13, samt WWJD, hva ville Jesus gjort. Da er jeg ikke i tvil. Og så blir jeg pepret med teologiske tolkninger av kjærlighet som agape og andre flotte ord. For meg preller det av. Jeg kan ikke i min villeste forstand tro at vår frelser vil ekskludere noen i Guds rike som har en ekte tro uansett legning.

Jeg tror vi er nødt til å ta denne kampen lokalt i Sandnes om igjen for å komme på nett med resten av Den Norske Kirke. Vi har et sentralt vedtak på at det er 2 syn i denne saken, og da får vi heller legge listen ved reservasjonsretten til den enkelte teolog, og ikke kollektivt utestenge noen.

Til slutt vil jeg gjenta at Sandnes Kirkelige Felllesråd er en god arbeidsplass og jeg er stolt av å være en del av den. Likevel har vi interne uenigheter, og det må vi akseptere. Men; saken må opp igjen, og reverseres.

Lokalpolitikk i 2015

Stanley, Pålan, Thor Magne, Annelin. Sist omtalt i en kommentar av Lars Petter Einarsson i Sandnesposten 20. August 2015. Det er en salig blanding av personligheter, men de bekrefter noe av det unike ved Sandnes. Kunsten å bry seg om folket.

Jeg har vært av og er vel tildels fortsatt en av dem som følger over gjennsomsnittet med på lokalpolitikken. På lik linje med lokalfotballen. Tippeliga og rikspolitikk trigger faktisk ikke like mye. Jeg var, og tror vel fortsatt at jeg er (om jeg har betalt…) medlem av Høyre. Før det var jeg medlem av KRF. Jeg leste partiprogram fra perm til perm og fant det partiet som matchet flest av mine kjernesaker. Nå bryr jeg meg katten om partiet!

Jeg er sakspolitiker. Kanskje vi burde stifte Sakspartiet. Jeg har enda tilgode å finne et parti som ivaretar alle mine kjernesaker, og går derfor på kompromis med flere saker når det gjelder rikspolitikk. Det er vel heller ikke annet å forvente. På lokalt plan i Sandnes, så kunne jeg faktisk vært medlem av hvilket som helst parti, om en da ikke blir kneblet i noen saker, og drevet god politikk for Sandnes. Etter å ha sett Stanley og Pålan (alltid vært Pålan for oss som fryktet han og Rovikgjengen på Øygard ungdomsskole…) i Valgsendingen til NRK, så har jeg tro på samarbeid mellom konstellasjoner så lenge motivasjonen er den samme; løsningsfokus for Sandnes sine fantastiske innbyggere.

Firkløveret som ble omtalt i kommentaren er alle skikket til å fremme god Sandnespolitikk. Min mening er at Stanley, Pålan, Annelin og sine venner har hatt en enkel jobb å drive god lokalpolitikk. Om det hadde vært Thor Magne og Signe, så hadde det gått like godt. I Sandnes har vi fortsatt så god oversikt over kommunen og behovene, at enhver politiker med gangsyn og sunt folkevett kunne drevet vår kommune. Nyansene er små i Sandnes, og spillerommet begrenset. Jeg bagatelliserer ikke, men tror ikke det er rakettforskning å være politiker i Sandnes. Til det er administrasjon og apparatet rundt for dyktige.

Og hvorfor engasjerer så ikke undertegnede seg mer i Sandnespolitikken? Enkelt svar; det er for mye sutring… Blant dette firkløveret er det til tider en retorikk og sutre mentalitet som ikke er dem verdig. Jeg vil igjen presisere at jeg bøyer meg i hatten og tar av meg støvet for dem når de er i godlynnet, men du all verden som de av og til kan sutre. Mulig det skal være sånn, men for meg tar det bort endel av troverdigheten når en ikke kan være mer overbærende. Denne kulturen orker jeg ikke å bli en del av, og blir frustret når det fyker kommentarer på sosiale medier. Det bør en heve seg over. Jeg er oppdratt til å kunne glede meg over andres suksess, og da blir det rimelig patetisk å lete etter småfeil hos motstandere kun fordi du er i opposisjon, eller posisjon for den del.

Jeg er faktisk for første gang alvorlig i tvil om hva jeg skal stemme ved kommunevalget nå 14. September. Jeg er stor fan av vår eminente optiker, han er for meg troverdig på alle punkter. Problemet er at han nok igjen blir holdt utenfor. FRP blir det ikke, det er et prinsipp. Selv om Pålan har blitt en likandes kar med mye fornuft og et sterkt engasjement for Sandnesbuen. Stanley har jeg fått en stor respekt for kun gjennom det vi opplever i media, og gjør en utmerket jobb for Sandnes. Nei, det blir nok en gang studium av partiprogrammer lokalt, og så velger jeg det som passer best. De som er partilojale kun for partiet sin del kan godt la være å stemme for min del. Her er det kjernesakene for Sandnes som er viktige, ikke hvem du helst vil ha med på en øde øy (da hadde ikke valget vært vanskelig Annelin…).

Mitt ønske hadde vært at firkløveret som nå har vært omtalt faktisk kunne funnet sammen i fred og harmoni hele gjengen. Da tror jeg igjen vi hadde kommet på nasjonalt TV som en merkelig suppe. Men for Sandnes, så hadde det vært en vinneroppskrift. Her har vi personligheter fra tre partier som hadde fanget majoriteten av hele Sandnes’s befolkning, og da snakker vi gjennomslagskraft og troverdighet. Kameler skal vi alle spise en gang, men en skal ikke undervurdere en god kamelbiff!

Godt valg, og hva som er mine kjernesaker får dere i et nytt blogginnlegg!

Frem og tilbake like langt

Utmeldingene har økt formidabelt i Den Norske Kirke, og ekspertene er enige om at vedtaket i kirkemøtet er årsaken til økningen. Det dreier seg igjen om muligheten for vigsling av homofilt samlevende i kirken. Da er jeg særdeles forundret over reaksjonen til dem som støtter denne saken.

Bakgrunnsartikkel for innlegget

Jeg har fortsatt mitt virke som daglig leder i Hana Menighet og er derfor i utgangspunktet ikke objektiv i det hele tatt. Likevel tror jeg ikke at jeg er representativ for den sterke motstanden jeg finner i enkelte kristne miljøer. Jeg er en enkel sjel som har som favorittvers fra bibelen 1. korinterbrev, 13.13; «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Da har jeg vel egentlig tatt et standpunkt uten å være tydelig… Og det tror jeg er symptomatisk for flere i Den Norske Kirke. Vi skal ikke dømme her på jorden, det skal Vår Herre gjøre ved den berømte perleporten…

Nå har jeg tidligere skrevet et innlegg om omtrent det samme tema. Da var det mer på bakgrunn av NMS sin opprettelse av eget trossamfunn og effekten det har på en sterkt folkekirke. Nå har jeg den klare oppfatning at sammen står vi sterkest. Det er også lov å være uenig innad i et kirkesamfunn.

Så opplever vi altså at flere melder seg ut med klar årsakssammenheng med nei til vigsling av homofilt samlevende. Og hvilken effekt har det for dem? Jo, at de samme motstanderne fortsatt er i flertall og får sterkest fotfeste i DNK for fremming av sitt syn. Jeg skal innrømme at jeg ikke beklager det, da det skaper ro internt for meg som ansatt. Likevel skjønner jeg ikke logikken å melde seg ut? Da har en ikke valgmulighet ved kirkevalget, og vil således ikke kunne påvirke hvordan kirken tar stilling til dette i fremtiden.

Det må da være lettere å påvirke innenfra? Således er aksjonen til Åpen Folkekirke den riktige måten å angripe dette på. Her jobber de aktivt for å få inn sine lokale folk som har et klart positivt syn på saken. Da kan de være med å påvirke.

Vi har gjennom historien opplevd store omveltinger i DNK. Du skal ikke lenger tilbake enn 1961 før ikke fantes en eneste kvinnelig prest. Da var det opprør i deler av DNK igjen. Og vi ser hvilken berikelse det har vært. Da spår jeg at vi seigpiner oss selv i DNK igjen ved å utsette det uunngåelige. Det er allerede homofile og lesbiske ansatt og engasjert i DNK, dog er det for noen en klar forskjell på homofilt samlevende og dem som ikke bor sammen. Det blir for meg noe hyklerisk.

Poenget mitt; stå fast med din tilhørighet i DNK og bruk heller muligheten til å engasjere deg i råd og utvalg for å påvirke innenfra. Å melde seg ut er en fallitterklæring og resignasjon. Det kan bli friske og engasjerte debatter i flere lokale råd, men det skal vi ha baller nok til å takle!

Dronningstien i Hardanger

Dronningstien har blitt en hit i Hardanger som Dronning Sonja sin favoritt tur på Fjellet i Hardanger. Denne har fascinert meg lenge, og anledningen bød seg fredag 17. juli 2015. Lite visste jeg hva som ventet…

Vi er priviligerte ved at vi har foreldre som setter stor pris på familien. Stor var derfor gleden da vi alle ble invitert til langhelg i Haranger på Hotell Ullensvang. Vi har vært der flere ganger før med forrige generasjon, og nå var det våre foreldres tur til å invitere.

Fredagen var til fri utfoldelse. Vi så på værmeldingen at denne dagen var den eneste dagen med sjanse for sol, så det ble planlagt å dra ut tidlig for å komme i mål før regnet kom. Vi var 4 stykker som ville gå turen; Bodil, Vebjørn, Einar og undertegnede. Tor Olav var elskverdig og kjørte oss bort til startpunktet. Endepunktet er ved hotellet, så det var ikke behov for noe koordinering der. Vi ble satt av på en parkeringsplass omtrent 200 meter over havet. Og vi skulle opp på 1134 meter…

Oppstigningen var forsåvidt enkel. Gikk på en rimelig god traktorvei som faktisk kunne blitt forsert med en helt normal SUV om vi ville. Likevel var det bratt, og med min kondis rett i 700 meters oppstigning, så ble det en pustende og pesende opplevelse. Det var en stund siden forrige topptur, så formen var ikke helt på topp. Det ble nok i lateste laget for noen av de andre fjellgeitene som var med.

Vel oppe på første rasteplass skrev vi oss inn i boken og fikk nyte første utsikt fra taket av Hardanger. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; NOREG ER EIT VAKKERT LAND! Det er en eneste stor andakt å få oppleve landet på denne måten. Herfra og videre var det lyng og myrområder uten trær i det hele tatt. Deilig terreng og gå i, og tempo var nok noen bedre også på meg. Etter en kort oppstigning måtte jeg bite i det sure eplet og få gnagsårplaster på venstre hæl. Jeg hadde ikke mine egne fjellsko, og det merket jeg. Ble likevel gnagsår av det til slutt…

Vandringen innover bød på spektakulær utsikt, fantastiske vidder og snøkledde fjell. Vi måtte også forsere mange snøfenner da det viste at det hadde vært en snørik vinter på fjellet. På slutten fikk vi den flotteste utsikten ved Oksli. Der så vi hele fjorden inn og ut, og attpåtil ned til fjorden ved hotellet. Her forlot Vebjørn oss og jogget til bunns for å være med Tor Olav og Ida på Go Kart kjøring.

Like ved starten på Munketrappene tok vi en liten rast før vi begynte på nedstigningen. Noen meter lenger end i lia kjente jeg hvor det bar hen, og sa til Einar at han bare kunne kjøre på nedover. Jeg kom til å slite med knærne nedover, og da må tempo ned. Og det var en kamp og komme ned. Det verket og dunket i knærne, og stavene jeg hadde med kom godt til hjelp. Nå viste det seg at også Bodil slet med et kne, så på slutten så fikk hun stavene mine. Vi brukte usannsynlig lang tid ned, men hadde ikke maktet noe annet. Dette la en demper på opplevelsen der og da, men vi kom over det. Ved ankomst hotellet var vi begge fullstendig ødelagt i føttene.

Turen var magisk! Den anbefales, bare en er innstilt å en laaaaang nedstigning etterpå. Det er igjen ET VAKKERT STYKKE NORGE!

Sykkeltortur

Så var lista lagt. Fruen fikk meg til å sykle til jobb i dag 14. juli 2015, og det var ikke uten å sette spor…

Det var en optimistisk gutt som hentet frem sykkelklær og pulsbelte for sin første tur på sykkelen på lenge. Starter jo ganske lett her hjemme med en solid nedoverbakke og lange slake flater mot Vatne. Første følingen med lårene kom ikke før ved Kronen Gaard. Må nok justere setet litt, men litt lavere gear hjalp. Tok veien ned forbi gamle Hana skole og opp gamle Roviksvei. Der smalt det i lårene gitt! Måtte leie den bratteste kneika, før jeg trillet rolig bort til kirken. Det var moro å se data på pulsklokka etterpå. Maks på 171, og gjennomsnitt på 151.

Hjemturen ble en prøvelse… Startet friskt opp Åsveien og det holdt et stykke oppover på lavt gear. Måtte gi opp etter første blokkene og gikk opp noen meter før jeg entret sykelen igjen. Så gikk det en fanden i meg, og jeg holdt koken helt til jeg tok av inn i Frøyerveien. Viljestyrke er noe jeg har arvet, men vet ikke av hvem… Derfra gikk det i jevnt tempo helt til etter Furenesveien, og opp den siste kneika senket jeg hodet og trødde det jeg var god for! Kom opp til toppen uten å gå av og med gallopperende puls. Se på profilen! Gjennomsnitt på hele turen i rød sone, og 180 i makspuls, 155 gjennomsnitt Er det sunt? Ikke vet jeg, men det tok minst en halvtime å finne hvilepuls igjen. Nå har jeg følt på det, og det skremmer meg ikke. Må nok likevel ta det litt roligere, og ikke kjøre så hardt.

Mail til Modalen Kommune

Mail oversendt Modalen kommunes postmottak 8. juli 2015.

Vi er ikke entusiastiske bobilturister. Bare så det er slått fast. Vi er et nysgjerrig ektepar som i år hadde leid oss en bobil og tatt med vårt beste vennepar i bilen på ken Grand Tour of Vestlandet som innebar alt av severdigheter og naturopplevelser fra Sandnes i sør til Åndalsnes og Ålesund i Vest. Basert på tidligere reiser som jeg og fruen har gjort, så har vi vært flere ganger hos dere og forelsket oss i Modalen og den idyllen som kommunen deres tilbyr med spektakulære veistrekninger og slående natur. Derfor var dette en obligatorisk omvei på vår reise for å vise våre venner denne flotte bygda innerst i fjorden. Vi baserte oss på å overnatte i Modalen, nyte et godt kveldsmåltid på restauranten på brygga og kanskje ta de siste innkjøp til frokosten neste morgen på Coop’en.

Nå ble ankomsten noe sen, vi kom ikke til Modalen før 20:15, så vi var forberedt på at Coop’en var stengt. Stor var likevel skuffelsen over at hele bygda var stengt. Også restauranten. I tillegg virket det helt forlatt. Traff noen få barn på sykkel, og ikke noe annet. Så var det dette med overnatting. Vi kom som sagt i bobil, selv om vi ikke er bobil entusiaster. Det som møter oss er et stort skilt med en bobil på med en stor rød strek over. Vi var altså ikke velkommen i bygda. Det var særdeles skuffende. Bare skiltet var symbol nok på at her ønsker en ikke turister velkommen. Det var lag til rette for besøkende med båt, men ikke fra veien. Dette er ikke bra.

Vi er så begeistret for denne plassen, men fikk oss en solid nedtur. Vi turte rett og slett ikke å ligge i nærheten av bygda, så det ble en tur ut fjorden igjen og la oss til på en liten lomme rett før Romarheim. Det ble omelett stekt på rester fra kjøleskapet da den gode middagen på restauranten ikke ble noe av.

Jeg er klar over at noen bobilturister kanskje ødelegger for allmuen med å legge fra seg alt mulig. Likevel tror jeg både dette kunne være en inntekt for bygda, samt en vennlig gest for tilreisende. Dere har en perle å vise frem, og da bør dere markedsføre dette alt dere kan. Se et par eksempler på hvordan dere kan gjøre dette enkelt:

Ålesund Bobilparkering
Bobilparkering Matre

Vi fikk gleden av å oppleve Ålesund Bobilparkering med de fasiliteter de har å tilby. Her kunne også dere i Modalen gjort et enkelt grep med å sette av en oppmerket plass, satt ut en søppelcontanier, skiltet til de allerede åpne toalettene og vaskerommet og så plassert en betalingsautomat. Dette kunne dere markedsført og fått inntekter på.

Vi vil ikke slutte å kjøre via Modalen, det er en altfor fin tur til å la være. Og jeg håper at neste gang jeg kommer, så vil det stå skiltet oppe ved hovedbrua med skilt til bobilparkering og de tilbudene dere vil tilby.

Torstein Skretting

Tilsvar fra Modalen Kommune:

Modalen Kommune tok innspillet mitt alvorlig. Setter stor pris på å bli tatt på alvor og med såpass godt svar så er vi fortsatt begeistret for denne unike kommunen. Her er svaret fra rådmannen i Modalen:

Takk for ei konstruktiv tilbakemelding til oss om ditt siste besøk til Modalen denne gong, og om dykkar hyggjelegare opplevingar frå tidlegare turar hit.

Vi ønskjer at Modalen skal framstå som ein god plass å besøkje enten folk kjem med båt, bil / bobil eller på annan måte. Mykje synes vi er bra tilrettelagt her inne for besøkjande, men vi er smerteleg klar over at vi ikkje har eit tilfredstillande tilbod for bobilturistar. Her er det, slik du påpeikar, fleire ting å ta tak.

Vi har per i dag ikkje noko kommunalt tilrettelagt oppstillingsplass for bobilar i sentrum. Litt lenger oppe i dalen er det imidlertid eit nytt tilbod i år ved Modalen Lodge & Camping. (www.modalenlodge.no). Det er i tillegg høve til å parkere nokre plassar også i sentrum, men opplysningar på vår heimeside om Modalen kommune, gjev ikkje god nok info om dette.

Når det gjeld forbod-skilta ved Bryggjeslottet, så er dette sett opp for å hindre uønska parkering på område for bussar og i eit rasfarleg område bak Bryggjeslottet, men informasjonen om også dette kan gjerast betre. Vi har også lagt til rette med ein tømmestasjon for WC i bobilar, men også dette skulle vi informert betre om på infotavle / vår heimeside.

Vi skal derfor ta med ditt innspel om behov for betre informasjon og tilrettelegging av parkering i vårt vidare arbeid. Når det gjeld opningstidene på butikk og Mobryggja så er det eit forhold som dei private aktørane må vurdere i høve markedsgrunnlaget sitt, men vi ønskjer lengst mogleg opningstid

Eg er glad for at de ikkje aktar å stryke Modalen på programmet til seinare turar og eg vonar at de neste gang kan spore endring til det betre!!

Med ønskje om ein framleis god sommar og velkomen attende!

Venleg helsing
Øivind Olsnes
rådmann

Vestlandsferie 2015

 Takket være gode venner og en god kamerat så har vi lenge gått og gledet oss til første ferien for 2015. Vi har fått låne vår gode venn Bjarne sin bobil, en Carthago Chic 51, og skal på tur på Vestlandet med våre gode venner Elisabeth og Svein Arne. 

Tirsdag 23. juni var vi ferdig pakket inn i bilen, og klar for tur. Første etappe ble Bogafjell til Esso på Sandnes der Bodil ble plukket opp rett fra jobb. Avreisen ble ganske nøyaktig klokken 15:00 og turen gikk i rushtrafikk til Mortavika. Det var lite feriefølelse den første strekningen. Etter en god sørlandskompe på ferga, så kom trøttheten sigende. Da er det så praktisk å ha huset med seg, så det ble en hvil i veikanten allerede på Bokn! En times tid senere var vi på veien igjen, og da gikk det retning Åkrafjorden. Stoppet der og beundret Langfossen rett ved Markhus før vi fortsatte ned til Låtefoss. Vi er maks heldige, for det er flom i hver eneste elv, og fossene er majestetiske!

Herfra dro vi ned til Odda der det ble en obligatorisk stopp på Oddagrillen. Samme meny på oss stamgjester, kebab i pitabrød. Var behjelpelige med å scanne overnattingsplasser til en amerikansk familie som har funnet ut at Norge er et dyrt land å feriere i… Så dukker sannelig Andreas Meling opp på Oddagrillen, og det ble en hyggelig prat med gutten med fortid som spiss i Hana IL. Koselig! Så kom den store nedturen… Hadde tenkt oss opp til Skjeggedal rett opp av Tyssedal, men der var det sannelig kommet opp et skilt med forbud for bobiler. Amatører… Da satte vi nesen bort fra denne fiendtlige plassen og tok peiling på parkeringen ved Hardangerbrua. På vei dit begynte det å hikke i bilen, og den fusket mer og mer. Vi kom oss frem, og la oss til ro for kvelden på parkeringen der.

Onsdag morgen våkent vi rundt 08:30 og hadde en god frokost med egg og bacon. Toalettene ble åpnet av Mesta, og vi fikk dumpet gårsdagens meny. Filmet litt med drone før vi satte turen over Hardangerbrua og over til Granvin. Der stoppet vi med Skjervefossen på den gamle veien og fikk med oss noe av Ekstremsportveko der de varmet opp til utfor på rullebrett ned den gamle kleiva. Kult og spektakulært. Videre for vi til Voss for å se om vi fikk tak i dieselfilter til bilen, men det var ikke å oppdrive. Gav opp, og dro videre til Stalheimskleiva. Der ble det mer filming, og de spreke gikk ned hele veien mens undertegne dro ned med bilen. Derfra gikk ferden videre gjennom Gudvangentunnellen, og ned til Undredal. Det var noen år siden vi hadde vært der, så nå var det et koselig gjensyn. Videre gikk turen til Flåm der det ble en kort rast.

Så dukket Aurland opp som destinasjon, og der var det uaktuelt med tunnellsafari, så det ble veien over Aurlandsfjellet. Stoppet og filmet ved Stegasteinen, og dro videre opp på 1300 meter der det første nakenbadet i snøen fant sted. Stoppet også på et nytt sted som var laget til som heter «The Den – Hiet». Fantastisk stilig laget til i ei hule i fjellet. Videre ned til Lærdal der det ble vandring i gamle Lærdalsøyri, og blant de nye husene som var kommet opp etter brannen. Så en kjapp tur gjennom fjellet og over til Fodnes, og innover fjorden mot Årdalstangen. La oss til for kvelden like ved fjorden på en fin rasteplass, selvfølgelig sammen med en annen Carthago… Grillet hamburgere på egen grue. Deilig kveld.

Morgenstund ved Årdalsfjorden ble komplettert da 3 av oss kastet klærne og hoppet i elven for et morgenbad. Friskt, men vi ble nå reine. Kjøte videre via Årdalstangen til Øvre Årdal der vi tok av og inn på Tindevegen som går fra Øvre Årdal til Turtagrø. Maks lengde lov på kjøretøy er 10 meter på denne veien, og vi er 8 meter… Det ble en fin tur med brøytekanter og ny teknologi på høyfjellet; betalingsautomat for passering! Vel framme på Turtagrø dro vi litt opp i bakkene til utsiktspunktene på Sognefjellet. I tilfelle vi ikke kommer tilbake… Snudde, og dro ned via Fortundalen ned til Skjolden, Luster og til Sogndal. Kjørte via Fjærland til Skei der det ble litt handel på julebutikken. Så videre til Byrkjelo for å bunkre opp litt bakervarer og over Utvikfjellet. Så går det i ett med bygder innover; Innvik, Olden, Loen og til Stryn. Her nøt vi en god Pizza hos Napoli. Deilig! Kjørte litt tilbake og sov langs fjorden på en liten rasteplass. For en støy i løpet av natten!

Fredag dro vi inn igjen til Stryn, og da var det deilig vær. Shoppet litt Moods og andre ting før vi satte kursen vestover mot Tennfjord og Ålesund. Kjørte over Hellesylt og Stranda før vi parkerte hos svigers i Tennfjorden. Vi fikk som vanlig god servering, og etter en stund der tok vi turen videre inn til Ålesund der vi slo oss til ro på bobilcampen ved Skansekaien. Her tok vi trappa opp til Aksla i nydelig solnedgang, og en rundtur i byen. Ålesund er en fin by!

Lørdag morgen fikk vi en god frokost på Skansekaien, igjen med egg og bacon. Deretter satte vi kursen mot Åndalsnes. Her fikk vi handlet litt på Rema, før vi tok turen den lille milen opp til Trollveggen. Fantastisk vær! Så kjørte vi ned igjen og tok turen inn mot Trollstigen. Der stod det en kar og haiket i veikanten med ryggsekk, og som gode samaritaner så plukket vi ham opp. Det var Julian som var aus Deutchland og som var på tur uten mål og mening. Lang historie kort; han var med oss hele dagen og lå i telt utenfor bilen på Dalsnibba! Som sagt så plukket vi opp Julian og dro ham med oss opp til Trollstigen. Der var vi en stund og spiste på prkeringsplassen, samt badet i elva som renner langs det nye servicebygget. Vi ble sett rart på… Deretter salet vi opp igjen med Julian på slep og tok retning Gudbrandsjuvet. Videre derfra til Valldal, der vi unnet oss en softis. Spanderte selvfølgelig på Julian… Tok fergen fra Linge til Eidsdal og tok turen til Ørnesvingen der det ble mer droning. Gjennom Geiranger og nytt stopp på Flydalsjuvet. Derfra og opp på Dalsnibba. Der campet vi for natten, og fikk med oss en spektakulær solnedgang. Nydelig! Nå er det quell, og nye muligheter i morgen.

Søndag morgen var om mulig like vakker. Var oppe 05:45 og var for sein til soloppgangen, men du og steike så vakkert og stille likevel. Fikk meg en fotosession av fjellheimen badet i morgensol. Julian sov fortsatt godt i teltet sitt. Neste oppvåkning var rundt 09:00 og da var det like vakkert ute. En god frokost ble inntatt utendørs i kun kortbukse og t-skjorte på 1476 meter! Utpå formiddagen hadde vi ventet lenge nok, og vi lastet i bilen. Julian og Bodil tok syklene fatt, mens Elisabeth og Svein Arne jogget avgårde nedover til Djupvasshytta. Bodil og Julian traff vi igjen helt nede E136. En god mil i nedoverbakke. Derfra tok vi med oss Julian ned til Grotli skysstasjon der vi overlot ham til seg selv for å komme seg ned til Lom. Vi tok turen over Gamle Strynefjellsveien der de tre andre syklet de 2,3 milene over. Jeg kjørte over og filmet dem litt underveis. Derfra gikk turen ned til Oppstrynsvannet der det igjen ble et felles bad i Adam og Evas drakt. En god runde med såpe gjorde susen! Kjørte så raka vegen gjennom Stryn, og tok veien ut fjorden til Lote ferga via Hennabygda. Så ble det stopp i Skei på Esso for kveldsmat, etter en mislykket sightseeing i Sandane etter McDonalds, Burger King eller Starbucks. Derfra gikk turen til en flott rasteplass like før Jølster. Kveldsbad på Elisabeth og undertegnede.

Mandag morgen var det regn i lufta, men det ble morgenbad i nettoen på hele gjengen likevel. Til stor underholdning for dem som var igjen på rasteplassen. Etter frokost gikk turen via Førde opp til toppen og inn vei nummer 57 mot Dale. Koselig vei langs fjord og daler som endte opp på Lavik fergeleie. Derfra kjørte vi innover Sognefjorden og tok fjellveien over Stordal til Matre. Derfra dro vi inn til Modalen for å ha et bedre måltid, men det var stengt! Skuffende. Da kjørte vi litt tilbake og la oss til for kvelden på en åpen plass rett før Romarheim. God natt!

Etter en noe skuffende tur til Modalen fikk vi likevel en god natts søvn i veikanten ikke langt fra Romarheim. Der pakket vi fort sammen og kjørte avgårde for å finne en annen plass og spise frokost. Det ble like i veikanten langs E39 på en brygge langs fjorden. Blikk stille fjord, og strålende solskinn. Etter dette ble vi veldig varme, og kjørte kun noen får kilometer før vi fant en plass å bade. Det ble sjøbad denne gang, men like kaldt likevel.

Vi fikk i løpet av tiden kontakt med familien Mautitzen som var i Bergen. Da tok vi turen til Bergen. Vi parkerte på Fana Idrettspark og tok Bybanen inn til sentrum. Praktisk når du har så stor bil… Der koste vi oss med et godt måltid på TGF, mer shopping på Moods og hyggelig samkvem med familien Mauritzen. Noe unødvendig venting på to shoppende damer ble det også… Vi dro videre rett hjem og var hjemme i 23:00 tiden. Vasket og ryddet bil til 01:00 før det var kveld. Og alle var enige om at vi har hatt en strålende tur!