Frem og tilbake like langt

Utmeldingene har økt formidabelt i Den Norske Kirke, og ekspertene er enige om at vedtaket i kirkemøtet er årsaken til økningen. Det dreier seg igjen om muligheten for vigsling av homofilt samlevende i kirken. Da er jeg særdeles forundret over reaksjonen til dem som støtter denne saken.

Bakgrunnsartikkel for innlegget

Jeg har fortsatt mitt virke som daglig leder i Hana Menighet og er derfor i utgangspunktet ikke objektiv i det hele tatt. Likevel tror jeg ikke at jeg er representativ for den sterke motstanden jeg finner i enkelte kristne miljøer. Jeg er en enkel sjel som har som favorittvers fra bibelen 1. korinterbrev, 13.13; «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Da har jeg vel egentlig tatt et standpunkt uten å være tydelig… Og det tror jeg er symptomatisk for flere i Den Norske Kirke. Vi skal ikke dømme her på jorden, det skal Vår Herre gjøre ved den berømte perleporten…

Nå har jeg tidligere skrevet et innlegg om omtrent det samme tema. Da var det mer på bakgrunn av NMS sin opprettelse av eget trossamfunn og effekten det har på en sterkt folkekirke. Nå har jeg den klare oppfatning at sammen står vi sterkest. Det er også lov å være uenig innad i et kirkesamfunn.

Så opplever vi altså at flere melder seg ut med klar årsakssammenheng med nei til vigsling av homofilt samlevende. Og hvilken effekt har det for dem? Jo, at de samme motstanderne fortsatt er i flertall og får sterkest fotfeste i DNK for fremming av sitt syn. Jeg skal innrømme at jeg ikke beklager det, da det skaper ro internt for meg som ansatt. Likevel skjønner jeg ikke logikken å melde seg ut? Da har en ikke valgmulighet ved kirkevalget, og vil således ikke kunne påvirke hvordan kirken tar stilling til dette i fremtiden.

Det må da være lettere å påvirke innenfra? Således er aksjonen til Åpen Folkekirke den riktige måten å angripe dette på. Her jobber de aktivt for å få inn sine lokale folk som har et klart positivt syn på saken. Da kan de være med å påvirke.

Vi har gjennom historien opplevd store omveltinger i DNK. Du skal ikke lenger tilbake enn 1961 før ikke fantes en eneste kvinnelig prest. Da var det opprør i deler av DNK igjen. Og vi ser hvilken berikelse det har vært. Da spår jeg at vi seigpiner oss selv i DNK igjen ved å utsette det uunngåelige. Det er allerede homofile og lesbiske ansatt og engasjert i DNK, dog er det for noen en klar forskjell på homofilt samlevende og dem som ikke bor sammen. Det blir for meg noe hyklerisk.

Poenget mitt; stå fast med din tilhørighet i DNK og bruk heller muligheten til å engasjere deg i råd og utvalg for å påvirke innenfra. Å melde seg ut er en fallitterklæring og resignasjon. Det kan bli friske og engasjerte debatter i flere lokale råd, men det skal vi ha baller nok til å takle!

Leave Comment