Dronningstien i Hardanger

Dronningstien har blitt en hit i Hardanger som Dronning Sonja sin favoritt tur på Fjellet i Hardanger. Denne har fascinert meg lenge, og anledningen bød seg fredag 17. juli 2015. Lite visste jeg hva som ventet…

Vi er priviligerte ved at vi har foreldre som setter stor pris på familien. Stor var derfor gleden da vi alle ble invitert til langhelg i Haranger på Hotell Ullensvang. Vi har vært der flere ganger før med forrige generasjon, og nå var det våre foreldres tur til å invitere.

Fredagen var til fri utfoldelse. Vi så på værmeldingen at denne dagen var den eneste dagen med sjanse for sol, så det ble planlagt å dra ut tidlig for å komme i mål før regnet kom. Vi var 4 stykker som ville gå turen; Bodil, Vebjørn, Einar og undertegnede. Tor Olav var elskverdig og kjørte oss bort til startpunktet. Endepunktet er ved hotellet, så det var ikke behov for noe koordinering der. Vi ble satt av på en parkeringsplass omtrent 200 meter over havet. Og vi skulle opp på 1134 meter…

Oppstigningen var forsåvidt enkel. Gikk på en rimelig god traktorvei som faktisk kunne blitt forsert med en helt normal SUV om vi ville. Likevel var det bratt, og med min kondis rett i 700 meters oppstigning, så ble det en pustende og pesende opplevelse. Det var en stund siden forrige topptur, så formen var ikke helt på topp. Det ble nok i lateste laget for noen av de andre fjellgeitene som var med.

Vel oppe på første rasteplass skrev vi oss inn i boken og fikk nyte første utsikt fra taket av Hardanger. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; NOREG ER EIT VAKKERT LAND! Det er en eneste stor andakt å få oppleve landet på denne måten. Herfra og videre var det lyng og myrområder uten trær i det hele tatt. Deilig terreng og gå i, og tempo var nok noen bedre også på meg. Etter en kort oppstigning måtte jeg bite i det sure eplet og få gnagsårplaster på venstre hæl. Jeg hadde ikke mine egne fjellsko, og det merket jeg. Ble likevel gnagsår av det til slutt…

Vandringen innover bød på spektakulær utsikt, fantastiske vidder og snøkledde fjell. Vi måtte også forsere mange snøfenner da det viste at det hadde vært en snørik vinter på fjellet. På slutten fikk vi den flotteste utsikten ved Oksli. Der så vi hele fjorden inn og ut, og attpåtil ned til fjorden ved hotellet. Her forlot Vebjørn oss og jogget til bunns for å være med Tor Olav og Ida på Go Kart kjøring.

Like ved starten på Munketrappene tok vi en liten rast før vi begynte på nedstigningen. Noen meter lenger end i lia kjente jeg hvor det bar hen, og sa til Einar at han bare kunne kjøre på nedover. Jeg kom til å slite med knærne nedover, og da må tempo ned. Og det var en kamp og komme ned. Det verket og dunket i knærne, og stavene jeg hadde med kom godt til hjelp. Nå viste det seg at også Bodil slet med et kne, så på slutten så fikk hun stavene mine. Vi brukte usannsynlig lang tid ned, men hadde ikke maktet noe annet. Dette la en demper på opplevelsen der og da, men vi kom over det. Ved ankomst hotellet var vi begge fullstendig ødelagt i føttene.

Turen var magisk! Den anbefales, bare en er innstilt å en laaaaang nedstigning etterpå. Det er igjen ET VAKKERT STYKKE NORGE!

Leave Comment