Forfatter: Tøffel

Kanskje ikke en helt passende overskrift, men jeg må si jeg blir litt matt. Opprettelsen av eget trossamfunn har ikke falt i god jord hos meg, og det handler om mitt ønske om et sterkt og samlet kristent Norge. For all del; jeg lovpriser Sambandet sitt arbeid og har ingenting imot dem. Tvert imot så kan vi i DNK lære masse av den nestekjærligheten som sambandet viser ute i verden. Dette handler om å svekke kristen Norge enda mer.

Bakgrunnen min er at jeg er ansatt som daglig leder i Hana Menighet som er en lokal menighet i Sandnes Kommune under Den Norske Kirke (DNK). Det er jeg stolt over, og jeg har funnet min plass her. Ikke unaturlig da det er menigheten jeg vokste opp i. Det gjør meg muligens ikke objektiv nok i noen øyne, men jeg tror de som kjenner meg vet at jeg har en særdeles vinglete fortid blant forsamlinger. 

Da jeg var yngre frekventerte og shoppet jeg kristendom på både bedehus, Fredheim, Klippen og andre steder der vi følte det var kjekt å gå. Det var ingen store kontroverser med å gjøre dette, og de snakket fra den samme boka, om den samme guden og den samme troen. Det var noen større forskjeller som omhandlet dåp, kvinnelige prester etc, men det var lett for en enkel sjel som meg å leve med. Det er tross alt ikke jeg som skal dømme, det har vi allerede en oppnevnt dommer til å gjøre.

 Nå har livet gått 30 år videre, og jeg har hatt min plass i DNK de siste 10 årene. Der har jeg funnet ut at takhøyden er stor, viljen til omstilling sterkt, og selv forfekter jeg kjærlighetsbudet som min sterkeste drivkraft for å inkludere alle og enhver i Guds Rike. Så er jeg tilfeldigvis bosatt i Sandnes Kommune. Og for et ormebol av frikirker og nytenkende menigheter! Og alle driver fantastisk arbeid og snakker fortsatt fra den samme boka og om den samme guden. Likevel føler jeg en sorg over alle disse frikirkene og menighetene. Det handler ikke om form og farge, og heller ikke om de marginale forskjellene. For meg handler det om hvor lett det er å ta et valg om å bryte ut på grunn av personer, uenigheter, og disse marginale forskjellene. For meg er det en fallitterklæring i forhold til å støtte opp om et solid kristen Norge og sterkt fellesskap.

 Så kommer NLM og oppretter eget trossamfunn. Hvorfor? Er vi så pestbefengt i DNK at dere ikke kan støtte opp og leve under de samme vingene? Er virkelig den ene saken så viktig at det er verdt å svekke kristen Norge enda mer? Jeg kunne vært medlem i Baptiskirken,. Norkirken, Fredheim, IMI, ja nesten hvilken som helst kristen menighet eller forsamling. Jeg kunne vært uenig med Baptistene om voksendåp, men det kunne jeg vært uten å melde meg ut. Jeg kunne vært uenig med katolikkene om å ikke inkludere alle i nattverden, men hadde ikke trengt å forlate dem for det. Er det jeg som er så naiv og på villspor at jeg er en fortapt sjel overfor Gud om jeg hadde gått i Baptistmenigheten selv om jeg ikke støtter voksendåp?

 Kristen Norge har allerede rotet det til for seg med all uro internt, og med nye fraksjoner så blir det i hvert fall ikke bedre. Jeg skulle ønske at toleranse og viljen til å svelge kameler hadde vært større også i andre forsamlinger. Det er faktisk mulig innenfor en menighet å ha forskjellige meninger uten å skape for store stridigheter ut av det. DNK lever faktisk med 2 parallelle syn på samlevende av samme kjønn. For meg beviser det at det er mulig å være internt uenig uten å stikke ut øynene på hverandre av den grunn.

Jeg lever nok i en drømmeverden, men at en av de store bastionene i kristen Norge nå blir eget trossamfunn var dråpen min. Det blir litt patetisk å opprette trossamfunn og etterpå fint proklamere at de ikke oppfordrer folk til å melde seg ut av DNK, men faktisk aktivt bruke stemmeretten sin nettopp for å påvirke denne ene saken. DNK består av mer enn å behandle samlevende av samme kjønn. Vi har så mange andre meningsfulle ting vi holder på som burde få like mye blest.

 Jeg er fortsatt stolt over å jobbe i DNK, og møtene jeg har med folk i min bydel gjør meg trygg på kirkens posisjon her. Kirken er viktig for folk, og jeg vil gjøre min jobb for at DNK skal styrke sin posisjon i kristen Norge, og ivareta omsorgsbehovet, åndelige behov, fellesskapsbehov, ja alle behov som både medlemmer og ikke medlemmer måtte ha. DNK er til for alle, og det skal vi tydelig vise!

Så til alle dere i NLM; takk for alt det gode arbeidet dere gjør og for det dere betyr for mennesker dere møter og arbeider for. Det skal dere har stor velsignelse for. Likevel; dette er sørgelig og skaper enda mer avstand og fraksjoner innenfor kirken Norge. Skuffende.
Torstein Skretting

Dette blir mitt hittil lengste blogginnlegg, og jeg skal prøve å bygge det opp enkelt. Ikke lett med et slikt tema, men jeg er enkel selv og trenger det inn med t-skje… Forutsetninger er essensielt for mine synspunkt. Derfor kommer det noen forutsetninger først.

Første forutsetning for mitt innlegg er den siste tids debatt om ansettelse av homofile i Den Norske Kirke. Det er den utløsende faktor for meg da jeg er ansatt i Sandnes Kirkelige Fellesråd som ikke aksepterer homfile ansatt i sin organisasjon. Tema går nok også inn i debatten om homofile skal få gifte seg i DNK, men det er ikke utgangspunktet for mitt innlegg. Samtidig er dette snart ikke et tema, da det innen 2017 vil være på plass.

Nestekjærlighetsperspektivet. Forutsetning nummer 2. Det trenger vi ikke diskutere. Basert på nestekjærlighet og menneskverd, så forutsetter jeg at alle er enige på alle premisser rundt de homofiles rettigheter og verd. Dette er også akseptert av flere motstandere i debatten som et logisk argument, men de velger å tilsidesette dette for det teologiske argumentet. Det er for meg akseptabelt at de gjør på bakgrunn av deres tolkning. Dog; alle er enige at med bakgrunn i nestekjærlighet og menneskeverd så har homofile nøyaktig samme verdi og rettigheter som heterofile. De som ikke er enig, tar feil! Det var forutsetning 2.

Forutsetninge nummer tre er også en påstand, men jeg tror neppe noen gidder å diskutere om det er rett. Denne debatten og diskusjonen har ingen vinner, og vi vil ikke bli enig. Ikke under noen omstendighet. Det er en tapt diskusjon, og det vil være sårt for noen uansett. Det aksepterer jeg, og det må vi leve med. Noen går på akkord med sin overbevisning, noen svelger gigantiske kameler, og noen vil fordømme andre som notoriske syndere og fortapte sjeler. Slik er dette tema. Derfor forutsetter jeg at også denne diskusjonen kan ligge dersom noen tar seg bryet å kommentere innlegget.

La oss heller ikke glemme at noen personer fortsatt har en holdning som utelater teologi og nestekjærlighet og behandler homofili generelt som styggedom. Disse tar jeg ikke med i betraktning i det hele tatt og ekskluderer fra å ta dem på alvor i en eventuell diskusjon. For meg er den debatten død, vi er kommet noen skritt lengre. De kan finne et annet fora å debattere i.

Så tar jeg et kvantesprang; min egen konklusjon. Jeg vil gjerne ta imot hvilken som helst lesbisk eller homofil som ansatt i Den Norske Kirke. Så var det sagt. Samtidig vil jeg akseptere om min arbeidsgiver vil noe annet, da det er et demokratisk vedtak som jeg er satt til å bidra og forvalte gjennom min stilling i Den Norske Kirke. Jeg trenger ikke like det, og jeg synes det er vanskelig. Derfor har jeg et behov for at vi som er imot vedtaket har en stemme og får lov å være tydelig på at vi ikke synes det er greit. Og på den annen side; jeg aksepterer og må leve med at også de som er enige i vedtaket skal ha min respekt for sitt standpunkt. Jeg er ingen dommer som kan stille meg til doms om de tar feil eller ikke. For noen rører dette dypt i deres åndelige overbevisning og noen slites mellom teologi, menneskeverd og nestekjærlighet.

Hva blir da selve diskusjonen? Jo for meg blir det den teologiske forankring i bibelen og tolkningen av disse. Og så blir det for meg en sterk faktor å vurdere nestekjærlighetens betydning samt noe så enkelt som; hva ville Jesus gjort?

Jeg er ingen belest mann i bibelen, men liker å google. Og det har jeg gjort mye i det siste. Jeg har vært innom amerikanske, svenske, danske, engelske og norske nettsider med tanke på noen sentrale begreper. Jeg har lest bibeltekstene som anbefales i GT og NT som omhandler homofili. Jeg har lest bibelselskapets artikler om kontekstuell tolkning. Jeg har lest utallige artikler om bibeltolkning, og har også snakket med lærde med begge standpunkt i diskusjonen. Jeg føler etter hvert jeg sitter med mer legitim kunnskap til å trekke en konklusjon enn tidligere når det kun gikk på følelser. Og jeg må innrømme at noen av tekstene i sin form uten tolkning er klart tydelige på fordømming av homofilt samliv. Og det er da det begynner å bli vanskelig.

Jeg skal derfor gjøre det enda enklere for meg selv. Det Gamle Testamentet gir jeg blaffen i. Oj, der trødde jeg mange på tærne… GT er en verdifull skrift. Den gir oss mange flotte profetier, noen vakre dikt fra Høysangene, utrolig flott skaplsesberetning som vi kan lukke øynene og forestille oss. Men; den kan også være destruktiv dersom vi slavisk fordøyer den og absorberer den ukritisk inn i vår tid. Og det er et begrep jeg kommer tilbake til, hva som kan relateres til vår tid. Jeg har lest meg opp i både 1. mosebok, Dommerne, Romerne osv osv… Der lemnes ingen tvil om at menn som ligger med menn er syndig og straffes med døden i et par av versene. Jeg får si som sambandsfolkene sa om fyllekalaset i Kanan; «Æg ser det står der, men eg liga det ikkje… «. Rom for tolkning har vi alltid hatt, og som dere oppfatter, så tilsidesetter jeg GT for å fokusere på hva min mentor Jesus gjorde og mente. Ikke uventet er det flere teologer som har samme tilnærming og legger mer vekt på det som skrives i NT enn GT om dette tema. Derfor tar jeg spranget over i NT.

Evangeliene i NT anses ifølge wikipedia å være skrevet mellom år 65 og 130. Disse 4 gutta som skrev ned erfaringene sine fulgte i hæla på gubben og burde være sannhetsvitner som få. I tillegg vektlegges særingen Paulus i stor grad i NT. En mann som sikkert i dag også hadde vært verd et studium som personlighet. Det er disse 5 jeg har studert mest, og det er også her de fleste treffene jeg får når jeg googler homofili i NT. Det er et paradoks for meg at det eneste klare treffet kommer fra særingen Paulus. Vi har jo noen erfaringer med ham fra noen år tilbake som vi glatt hoppet bukk over for å få inn kvinnelige prester. Han har også noen sære oppfatninger om samliv mellom mann og kvinne, så å gjøre ham til guruen for vår teologiske overbevisning er lite aktuelt for min del. Han har noen gode poenger, men vi må nok relatere en del av dette til at vi har kommet noen skritt lengre enn på hans tid.

Når det er sagt, her er kraftsalven fra Paulus, 1. Kor 6,9-10:

«Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.»

Joda, klarere kan det ikke sies. Likevel har vi heldigvis noe som heter nåden som gjør at alle de nevnte kan tilgis og gjerne da få høre som Jesus så klart sier; «Gå da ut og synd ikke mer». Så langt er vi på bølgelengde, men så er det her jeg blir møtt med gode argumenter fra mine meningsmotstandere; vi kan tilgi selvfølgelig, men vi kan ikke velsigne synden. Det vil si at vi ikke kan akseptere at for eksempel en raner fortsetter å rane med god samvittighet for så å komme og be om tilgivelse igjen. Nei, der er vi faktisk enig. Det betyr eksplesitt at vi ikke kan velsigne homofilt samliv da det står nevnt i samme tekst med samme alvorlighetsgrad. Og vi kan ikke akseptere gjengifte… Noen som begynner å ane en falitterklæring? Gjengifte har vi akseptert i mange år allerede, og det regnes ikke som noen stor synd å gifte noen på nytt igjen. Noen holder fast på reservasjonen, og gjør dette med forankring i denne teksten. Det skal vi ha respekt for. Likevel er MIN konklusjon her at jeg hopper bukk over Paulus da han nok har hatt litt lite søvn eller svelget noe dårlig ost når han skrev dette, og ikke var helt i takt med seg selv. Han om det.

Matteus er en fin mann. Evangelisten som faktisk betviles om er opphavet til Matteusevangeliet. Noen mener han har hatt Markus sine tekster tilgjengelig og brukt disse i sin iver etter å komme på skribentlisten. Likevel, han tillegges stor viktighet som sannhetsvitne på Jesus sitt virke. Det sies at mest sannsynlig er dette nedskrevet en gang mellom 80 og 100 etter kristus.

Matteus dukker også opp når vi googler homofili i NT, og da med et treff på kapittel 19. Det er en lang tekst, og den sier faktisk ingenting om homofili. Det er mest om skilsmisse, men også en stadfestelse av betydningen av ekteskapet mellom mann og kvinne. Les selv:

3 Noen fariseere kom for å sette ham på prøve, og de spurte: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone av en hvilken som helst grunn?»  4 Han svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne  5 og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’  6 Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»  7 De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?»  8 Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.  9 Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.»
10 Disiplene sa da til ham: «Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg.» 11 Men han svarte: «Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. 12 For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld. La den som kan, ta dette til seg.»

Puh, her må en trekke pusten… Jeg har altså diskvalifisert GT og Paulus som min veileder i debatten. Jeg hviler mot min mentor Jesus Kristus som fasit for saken. I teksten over er altså sjefen sjøl klokkeklar på at skilsmisse er synd med ett unntak. Har du svingt kølla i feil mål, eller målet har vært åpent for feil kølle, så kan du skippe vekk partneren og gifte deg på ny. Thats it! Slik jeg oppfatter mesteparten av dagens presteskap så er det få som nekter å gifte fraskilte, uavhengig av grunn. Og da er logikken borte for meg. Jesus sier ingenting om at homofili er synd. Punktum. Jesus stadfester ekteskapet mellom mann og kvinne, det er jeg ikke uenig i. Likevel så sier han ikke noe om homofilt samliv. Korriger meg om jeg tar feil.

Derfor er homofilt samliv på lik linje med heterofilt samliv helt logisk for meg. Aksepterer vi å vie fraskilte, så har vi tolket oss langt inn i nåtidens levesett og da inkluderer dette også de homofilt samlevende.

Avslutningsvis havner jeg i 1. Kor 13.13 som min egen trøst. Noen av mine motstandere terper på betydningen av «kjærlighet» og fremhever at det er kjærligheten fra Gud til oss som omtales. Helt ok for meg, men jeg tolker den som den grenseløse kjærlighet mellom alle. Dette bør være vår generelle leveregel. Vi vil alltid lete etter de argumenter og tolkninger som passer vårt standpunkt best. Så også jeg. Jeg tror ærlig talt Jesus ville vært førstemann som lot et homofilt ektepar knele for seg og vie dem til ekte kjærlighet. That would Jesus do!

Så er det opp til The Gatekeeper i perleporten å dømme meg når jeg en dag svelger siste oksygenet på jorda og setter kursen hjem. Jeg tror jeg får en solid bamseklem, og blir sluppet inn for å ta imot og treffe alle mine felles troende venner enten de har vært gift heterofilt eller homofilt. Og tro meg, mine motstandere i debattem vil også være der og sammen kan vi sitte på en pub i skyene en plass og skåle over gode diskusjoner og uenigheter vi hadde på jorda!

Epilog; disse dagene med googling og bibelstudier hat tent lysten til å studere teologi… Noe sent, så det får bli med lysten.

Flaut…

Det er den beste beskrivelsen på egen egoistisk følelse etter Sandnes Kirkelige Fellesråd sitt vedtak tirsdag 13. Oktober 2015. Det føles flaut å være ansatt her nå. Jeg beklager vedtaket, og tar avstand fra den praksisen som nå er vedtatt. Og det er nå det begynner å bli vanskelig…

Som ansatt skal jeg være lojal til min arbeidsgiver og dens vedtak. Det er udiskutabelt. Likevel trenger jeg ikke like det. Jeg vil bare fosøke å sette noen ord på at det er vanskelig for noen av oss å skulle representere en arbeidsgiver som til de grader fortar tidenes overtramp. Det gjør vondt å lese all hetsen av en arbeidsplass som jeg selv betegner som noe av det mest meningsfulle jeg har gjort i mitt liv, og som forvalter et mandat som er unikt. Vi skal vinne mennesker for Guds rike, møte folk i gleder og sorger og treffe folk i kriser og nød. Og så feiler vi totalt!

Argumentasjonen fra begge sider er gode. Derfor vil jeg ikke henge ut noen av partene. Jeg forstår teologene og de dilemma som presenteres. Og jeg forstår dem som ønsker fullt innpass i kirkens rekker. Jeg blir bare av og til deprimert av retorikk og den splid og avstand som dette medfører. Sandnes Kirkelige Fellesråd har satt seg selv på norgeskartet ved et slikt vedtak, og vi har selv nå tatt et godt skritt bakover i forhold til resten av landet.

Jeg har tidligere reflektert rundt alle utmeldingene som kom i forkant av valget som følge av samme strid. Der stiller jeg meg undrende. Hvorfor melde seg ut når det kun er som medlem du kan gjøre noe med dette? Her er jeg mer på nett med de kloke hoder som nå i etterkant oppfordrer til å melde seg inn i Den Norske Kirke. Som medlem kan du være med og prege kirken for fremtiden, det er slik demokratiet er ment å fungere også i kirken.

Selv har jeg tatt et klart standpunkt for at alle skal være velkommen i kirken. Jeg er ingen teolog, men er nok mer en naiv og selvreflekterende guttunge. For meg er det så enkelt at jeg hviler meg på 1. Korinterbrev 13.13, samt WWJD, hva ville Jesus gjort. Da er jeg ikke i tvil. Og så blir jeg pepret med teologiske tolkninger av kjærlighet som agape og andre flotte ord. For meg preller det av. Jeg kan ikke i min villeste forstand tro at vår frelser vil ekskludere noen i Guds rike som har en ekte tro uansett legning.

Jeg tror vi er nødt til å ta denne kampen lokalt i Sandnes om igjen for å komme på nett med resten av Den Norske Kirke. Vi har et sentralt vedtak på at det er 2 syn i denne saken, og da får vi heller legge listen ved reservasjonsretten til den enkelte teolog, og ikke kollektivt utestenge noen.

Til slutt vil jeg gjenta at Sandnes Kirkelige Felllesråd er en god arbeidsplass og jeg er stolt av å være en del av den. Likevel har vi interne uenigheter, og det må vi akseptere. Men; saken må opp igjen, og reverseres.

Utmeldingene har økt formidabelt i Den Norske Kirke, og ekspertene er enige om at vedtaket i kirkemøtet er årsaken til økningen. Det dreier seg igjen om muligheten for vigsling av homofilt samlevende i kirken. Da er jeg særdeles forundret over reaksjonen til dem som støtter denne saken.

Bakgrunnsartikkel for innlegget

Jeg har fortsatt mitt virke som daglig leder i Hana Menighet og er derfor i utgangspunktet ikke objektiv i det hele tatt. Likevel tror jeg ikke at jeg er representativ for den sterke motstanden jeg finner i enkelte kristne miljøer. Jeg er en enkel sjel som har som favorittvers fra bibelen 1. korinterbrev, 13.13; «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Da har jeg vel egentlig tatt et standpunkt uten å være tydelig… Og det tror jeg er symptomatisk for flere i Den Norske Kirke. Vi skal ikke dømme her på jorden, det skal Vår Herre gjøre ved den berømte perleporten…

Nå har jeg tidligere skrevet et innlegg om omtrent det samme tema. Da var det mer på bakgrunn av NMS sin opprettelse av eget trossamfunn og effekten det har på en sterkt folkekirke. Nå har jeg den klare oppfatning at sammen står vi sterkest. Det er også lov å være uenig innad i et kirkesamfunn.

Så opplever vi altså at flere melder seg ut med klar årsakssammenheng med nei til vigsling av homofilt samlevende. Og hvilken effekt har det for dem? Jo, at de samme motstanderne fortsatt er i flertall og får sterkest fotfeste i DNK for fremming av sitt syn. Jeg skal innrømme at jeg ikke beklager det, da det skaper ro internt for meg som ansatt. Likevel skjønner jeg ikke logikken å melde seg ut? Da har en ikke valgmulighet ved kirkevalget, og vil således ikke kunne påvirke hvordan kirken tar stilling til dette i fremtiden.

Det må da være lettere å påvirke innenfra? Således er aksjonen til Åpen Folkekirke den riktige måten å angripe dette på. Her jobber de aktivt for å få inn sine lokale folk som har et klart positivt syn på saken. Da kan de være med å påvirke.

Vi har gjennom historien opplevd store omveltinger i DNK. Du skal ikke lenger tilbake enn 1961 før ikke fantes en eneste kvinnelig prest. Da var det opprør i deler av DNK igjen. Og vi ser hvilken berikelse det har vært. Da spår jeg at vi seigpiner oss selv i DNK igjen ved å utsette det uunngåelige. Det er allerede homofile og lesbiske ansatt og engasjert i DNK, dog er det for noen en klar forskjell på homofilt samlevende og dem som ikke bor sammen. Det blir for meg noe hyklerisk.

Poenget mitt; stå fast med din tilhørighet i DNK og bruk heller muligheten til å engasjere deg i råd og utvalg for å påvirke innenfra. Å melde seg ut er en fallitterklæring og resignasjon. Det kan bli friske og engasjerte debatter i flere lokale råd, men det skal vi ha baller nok til å takle!