Dette
blir mitt hittil lengste blogginnlegg, og jeg skal prøve å bygge det opp
enkelt. Ikke lett med et slikt tema, men jeg er enkel selv og trenger det inn
med t-skje… Forutsetninger er essensielt for mine synspunkt. Derfor
kommer det noen forutsetninger først.
Første
forutsetning for mitt innlegg er den siste tids debatt om ansettelse av
homofile i Den Norske Kirke. Det er den utløsende faktor for meg da jeg er
ansatt i Sandnes Kirkelige Fellesråd som ikke aksepterer homfile ansatt i sin
organisasjon. Tema går nok også inn i debatten om homofile skal få gifte seg i
DNK, men det er ikke utgangspunktet for mitt innlegg. Samtidig er dette snart
ikke et tema, da det innen 2017 vil være på plass.
Nestekjærlighetsperspektivet.
Forutsetning nummer 2. Det trenger vi ikke diskutere. Basert på nestekjærlighet
og menneskverd, så forutsetter jeg at alle er enige på alle premisser rundt de
homofiles rettigheter og verd. Dette er også akseptert av flere motstandere i
debatten som et logisk argument, men de velger å tilsidesette dette for det
teologiske argumentet. Det er for meg akseptabelt at de gjør på bakgrunn av
deres tolkning. Dog; alle er enige at med bakgrunn i nestekjærlighet og
menneskeverd så har homofile nøyaktig samme verdi og rettigheter som
heterofile. De som ikke er enig, tar feil! Det var forutsetning 2.
Forutsetninge
nummer tre er også en påstand, men jeg tror neppe noen gidder å diskutere om
det er rett. Denne debatten og diskusjonen har ingen vinner, og vi vil ikke bli
enig. Ikke under noen omstendighet. Det er en tapt diskusjon, og det vil være
sårt for noen uansett. Det aksepterer jeg, og det må vi leve med. Noen går på
akkord med sin overbevisning, noen svelger gigantiske kameler, og noen vil
fordømme andre som notoriske syndere og fortapte sjeler. Slik er dette tema.
Derfor forutsetter jeg at også denne diskusjonen kan ligge dersom noen tar seg
bryet å kommentere innlegget.
La
oss heller ikke glemme at noen personer fortsatt har en holdning som utelater
teologi og nestekjærlighet og behandler homofili generelt som styggedom. Disse
tar jeg ikke med i betraktning i det hele tatt og ekskluderer fra å ta dem på
alvor i en eventuell diskusjon. For meg er den debatten død, vi er kommet noen
skritt lengre. De kan finne et annet fora å debattere i.
Så
tar jeg et kvantesprang; min egen konklusjon. Jeg vil gjerne ta imot hvilken
som helst lesbisk eller homofil som ansatt i Den Norske Kirke. Så var det sagt.
Samtidig vil jeg akseptere om min arbeidsgiver vil noe annet, da det er et
demokratisk vedtak som jeg er satt til å bidra og forvalte gjennom min stilling
i Den Norske Kirke. Jeg trenger ikke like det, og jeg synes det er vanskelig.
Derfor har jeg et behov for at vi som er imot vedtaket har en stemme og får lov
å være tydelig på at vi ikke synes det er greit. Og på den annen side; jeg
aksepterer og må leve med at også de som er enige i vedtaket skal ha min
respekt for sitt standpunkt. Jeg er ingen dommer som kan stille meg til doms om
de tar feil eller ikke. For noen rører dette dypt i deres åndelige
overbevisning og noen slites mellom teologi, menneskeverd og nestekjærlighet.
Hva
blir da selve diskusjonen? Jo for meg blir det den teologiske forankring i
bibelen og tolkningen av disse. Og så blir det for meg en sterk faktor å
vurdere nestekjærlighetens betydning samt noe så enkelt som; hva ville Jesus
gjort?
Jeg
er ingen belest mann i bibelen, men liker å google. Og det har jeg gjort mye i
det siste. Jeg har vært innom amerikanske, svenske, danske, engelske og norske
nettsider med tanke på noen sentrale begreper. Jeg har lest bibeltekstene som
anbefales i GT og NT som omhandler homofili. Jeg har lest bibelselskapets artikler
om kontekstuell tolkning. Jeg har lest utallige artikler om bibeltolkning, og
har også snakket med lærde med begge standpunkt i diskusjonen. Jeg føler etter
hvert jeg sitter med mer legitim kunnskap til å trekke en konklusjon enn
tidligere når det kun gikk på følelser. Og jeg må innrømme at noen av tekstene
i sin form uten tolkning er klart tydelige på fordømming av homofilt samliv. Og
det er da det begynner å bli vanskelig.
Jeg
skal derfor gjøre det enda enklere for meg selv. Det Gamle Testamentet gir jeg
blaffen i. Oj, der trødde jeg mange på tærne… GT er en verdifull skrift. Den
gir oss mange flotte profetier, noen vakre dikt fra Høysangene, utrolig flott
skaplsesberetning som vi kan lukke øynene og forestille oss. Men; den kan også
være destruktiv dersom vi slavisk fordøyer den og absorberer den ukritisk inn i
vår tid. Og det er et begrep jeg kommer tilbake til, hva som kan relateres til
vår tid. Jeg har lest meg opp i både 1. mosebok, Dommerne, Romerne osv osv…
Der lemnes ingen tvil om at menn som ligger med menn er syndig og straffes med
døden i et par av versene. Jeg får si som sambandsfolkene sa om fyllekalaset i
Kanan; «Æg ser det står der, men eg liga det ikkje… «. Rom for
tolkning har vi alltid hatt, og som dere oppfatter, så tilsidesetter jeg GT for
å fokusere på hva min mentor Jesus gjorde og mente. Ikke uventet er det flere
teologer som har samme tilnærming og legger mer vekt på det som skrives i NT
enn GT om dette tema. Derfor tar jeg spranget over i NT.
Evangeliene
i NT anses ifølge wikipedia å være skrevet mellom år 65 og 130. Disse 4 gutta
som skrev ned erfaringene sine fulgte i hæla på gubben og burde være
sannhetsvitner som få. I tillegg vektlegges særingen Paulus i stor grad i NT.
En mann som sikkert i dag også hadde vært verd et studium som personlighet. Det
er disse 5 jeg har studert mest, og det er også her de fleste treffene jeg får
når jeg googler homofili i NT. Det er et paradoks for meg at det eneste klare
treffet kommer fra særingen Paulus. Vi har jo noen erfaringer med ham fra noen
år tilbake som vi glatt hoppet bukk over for å få inn kvinnelige prester. Han
har også noen sære oppfatninger om samliv mellom mann og kvinne, så å gjøre ham
til guruen for vår teologiske overbevisning er lite aktuelt for min del. Han
har noen gode poenger, men vi må nok relatere en del av dette til at vi har
kommet noen skritt lengre enn på hans tid.
Når
det er sagt, her er kraftsalven fra Paulus, 1. Kor 6,9-10:
«Eller
vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill!
Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg
bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver
eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds
rike.»
Joda,
klarere kan det ikke sies. Likevel har vi heldigvis noe som heter nåden som
gjør at alle de nevnte kan tilgis og gjerne da få høre som Jesus så klart sier;
«Gå da ut og synd ikke mer». Så langt er vi på bølgelengde, men så er
det her jeg blir møtt med gode argumenter fra mine meningsmotstandere; vi kan
tilgi selvfølgelig, men vi kan ikke velsigne synden. Det vil si at vi ikke kan
akseptere at for eksempel en raner fortsetter å rane med god samvittighet for
så å komme og be om tilgivelse igjen. Nei, der er vi faktisk enig. Det betyr
eksplesitt at vi ikke kan velsigne homofilt samliv da det står nevnt i samme
tekst med samme alvorlighetsgrad. Og vi kan ikke akseptere gjengifte… Noen
som begynner å ane en falitterklæring? Gjengifte har vi akseptert i mange år
allerede, og det regnes ikke som noen stor synd å gifte noen på nytt igjen.
Noen holder fast på reservasjonen, og gjør dette med forankring i denne
teksten. Det skal vi ha respekt for. Likevel er MIN konklusjon her at jeg
hopper bukk over Paulus da han nok har hatt litt lite søvn eller svelget noe
dårlig ost når han skrev dette, og ikke var helt i takt med seg selv. Han om
det.
Matteus
er en fin mann. Evangelisten som faktisk betviles om er opphavet til
Matteusevangeliet. Noen mener han har hatt Markus sine tekster tilgjengelig og
brukt disse i sin iver etter å komme på skribentlisten. Likevel, han tillegges
stor viktighet som sannhetsvitne på Jesus sitt virke. Det sies at mest
sannsynlig er dette nedskrevet en gang mellom 80 og 100 etter kristus.
Matteus
dukker også opp når vi googler homofili i NT, og da med et treff på kapittel
19. Det er en lang tekst, og den sier faktisk ingenting om homofili. Det er
mest om skilsmisse, men også en stadfestelse av betydningen av ekteskapet
mellom mann og kvinne. Les selv:
3 Noen
fariseere kom for å sette ham på prøve, og de spurte: «Har en mann lov til å
skille seg fra sin kone av en hvilken som helst grunn?» 4 Han
svarte: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann
og kvinne 5 og sa: ‘ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde
fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.’ 6 Så er de ikke
lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke
skille.» 7 De spurte ham: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen
skal gi kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?»
8 Han svarte: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt
dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.
9 Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen
grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.»
10 Disiplene sa da til ham: «Er det slik mellom mann og kvinne, er det
bedre ikke å gifte seg.» 11 Men han svarte: «Dette er noe ikke alle kan ta
til seg, men bare de som det er gitt. 12 For noen er evnukker fordi de er
kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men
det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld.
La den som kan, ta dette til seg.»
Puh,
her må en trekke pusten… Jeg har altså diskvalifisert GT og Paulus som min
veileder i debatten. Jeg hviler mot min mentor Jesus Kristus som fasit for
saken. I teksten over er altså sjefen sjøl klokkeklar på at skilsmisse er synd
med ett unntak. Har du svingt kølla i feil mål, eller målet har vært åpent for
feil kølle, så kan du skippe vekk partneren og gifte deg på ny. Thats it! Slik
jeg oppfatter mesteparten av dagens presteskap så er det få som nekter å gifte
fraskilte, uavhengig av grunn. Og da er logikken borte for meg. Jesus sier
ingenting om at homofili er synd. Punktum. Jesus stadfester ekteskapet mellom
mann og kvinne, det er jeg ikke uenig i. Likevel så sier han ikke noe om
homofilt samliv. Korriger meg om jeg tar feil.
Derfor
er homofilt samliv på lik linje med heterofilt samliv helt logisk for meg.
Aksepterer vi å vie fraskilte, så har vi tolket oss langt inn i nåtidens
levesett og da inkluderer dette også de homofilt samlevende.
Avslutningsvis
havner jeg i 1. Kor 13.13 som min egen trøst. Noen av mine motstandere terper
på betydningen av «kjærlighet» og fremhever at det er kjærligheten
fra Gud til oss som omtales. Helt ok for meg, men jeg tolker den som den
grenseløse kjærlighet mellom alle. Dette bør være vår generelle leveregel. Vi
vil alltid lete etter de argumenter og tolkninger som passer vårt standpunkt
best. Så også jeg. Jeg tror ærlig talt Jesus ville vært førstemann som lot et
homofilt ektepar knele for seg og vie dem til ekte kjærlighet. That would Jesus
do!
Så
er det opp til The Gatekeeper i perleporten å dømme meg når jeg en dag svelger
siste oksygenet på jorda og setter kursen hjem. Jeg tror jeg får en solid
bamseklem, og blir sluppet inn for å ta imot og treffe alle mine felles troende
venner enten de har vært gift heterofilt eller homofilt. Og tro meg, mine
motstandere i debattem vil også være der og sammen kan vi sitte på en pub i
skyene en plass og skåle over gode diskusjoner og uenigheter vi hadde på jorda!
Epilog;
disse dagene med googling og bibelstudier hat tent lysten til å studere
teologi… Noe sent, så det får bli med lysten.